Tilbake
Hos Alf Sture og Gunnvor Een Sture var ikke design noe som skulle imponere, men bære et rom gjennom bruk. Objektene de skapte, springer ut fra en tro på hjemmet som et sted for trygghet.
Regi Lillian Ayla Ersoy / Tekst Hélène Andersen / Foto Anne Bråtveit
Det begynner ofte med de små tingene. De som ikke alltid blir lagt merke til, men som alltid er der. En duk på et bord. En tøyserviett som foldes ut. Et mønster som ligger i rommet som en stille puls. Alf Sture skrev at for at et menneske skal trives, er det viktig at det lever i et trygt miljø. Hos Sture-familien ble dette ikke bare en tanke, men en praksis: å omgi seg med det kjente og kjære, det som blir levende gjennom bruk.
«Vi vil omgi oss med kjente og kjære ting, ting som er levende for oss og som betyr noe for vårt sinn…» – Alf Sture
Det er her tekstilene kommer inn. For tekstiler er ikke bare noe man ser, det er noe man tar på, lever med, vasker, bretter, legger bort, tar frem igjen. De blir en del av den hverdagslige rytmen i hjemmene våre.
Duken som aldri bare var en duk
Duken med blåsnipemotivet var lenge fast inventar på hytta til Sture-familien. Den opprinnelige duken har et håndlaget og uperfekt uttrykk, laget med naturlige pigmenter og vevd på en grå duk med ujevne kanter rundt figurene. Litt som en signatur: en påminnelse om at hjemmet ikke er et utstillingsrom, men et sted der livet skjer.
Det har vært usikkerhet rundt hvem som faktisk designet duken, men nå er det fastslått at det er Gunnvor som står bak designet, og at duken ble laget i tidsrommet mellom 1952 og 1954.
I dag er motivet på duken trykket i sin helhet og produseres hos britiske Standfast & Barracks. Sture AS, som drives av to av barnebarna til Alf og Gunnvor, står bak relanseringen. David og Patrick Sture arbeider med dette daglig ved siden av sine arkitektjobber, og ønsker å satse på at ekteparet Stures design får nytt liv i inn- og utland. Blåsnipemotivet finnes nå som duk, tøyserviett og kjøkkenhåndkle og egner seg like godt på Theatercaféen (der disse bildene er fra) som på spisebordet i et moderne hjem eller på hytta.
Blåsnipemotivet stopper ikke ved bordkanten. I nyere tid har det også funnet veien inn i møblene – blant annet gjennom Katinka-stolen, en lenestol Alf Sture tegnet i tidsrommet mellom 1952 og 1953. Katinka-stolen viser også hvordan Stures former var ment å leves med. Når den trekkes i Blåsnipemotivet får ideen om det kjente og kjære en fysisk tyngde: man kan bokstavelig talt sette seg ned i den.
Gunnvor: håndverkets ro
Gunnvor Een Sture var ikke bare en del av historien om sin mann— hun var en tydelig formgiver i egen rett. Etter gymnaset lærte hun å tegne mer systematisk gjennom et korrespondansekurs, før hun kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1942. Der gikk hun fram til 1945.
Somrene 1944 og 1945 var hun på Voss hos slektninger på farssiden, i snekkerpraksis. Til avsluttende eksamen leverte hun en spisestuestol av eget design og håndverk, i lakkert bjørk, med polstret setetrekk i ull. I dag finnes den i Nasjonalmuseets samling. Materialene hun valgte å arbeide med var bjørk og ull, med andre ord godt håndverk. Ting som tåler tid og som blir vakrere av å brukes.
I 1970 designet Gunnvor sin egen variant av en Gripsholm-stol — en åpen og behagelig, uformell lenestol uten fjæringer, med løse puter i sete og rygg. I Sverige regnes Gripsholmfåtøljen nesten som et husholdningsbegrep, og både Svensk Tenn og NK har sine varianter. Gunnvors variant bærer samme grunntone som alt paret gjorde: det rolige, det menneskelige, det som gir kroppen lov til å falle til ro.
Et hjem der trygghet og kjærlighet råder
I 1952 sluttet Alf Sture hos Hiorth & Østlyngen for å starte eget tegnekontor sammen med Gunnvor. Året etter kjøpte de den veletablerte møbelforretningen Chr. Knag på Drammensveien i Oslo. Alf ønsket å stå friere kreativt, selv om samarbeidet med Hiorth & Østlyngen fortsatte med jevne mellomrom.
Bygningens førsteetasje var butikk, mens loftet fungerte som showroom og tegnekontor. Arbeid og hjem hang tett sammen: et helt liv samlet i rom hvor ting ble tegnet for å leves med, ikke for å beundres på avstand.
«I hjemmet skal trygghet og kjærlighet rå, det skal være et sted der kampen for tilværelsen er stilnet av.» – Alf Sture
Tekstiler er ofte det mest hverdagslige vi har. Fordi de lever med oss. Fordi de bærer spor. Duken med fuglene er ikke bare et mønster. Den er et nærvær som preger rommet. En påminnelse om at det vi omgir oss med kan bli levende og at hjemme noen ganger kan ligge i noe så enkelt som en duk på et bord.
Takk til Theatercaféen for lån av lokaler. Stolene på Theatercafeen er deisgnet av Alf Sture og har stått der siden 1947, og ble produsert hos Hjort og Østlyngen på Hoff i Oslo.